Berggrendubbeltupp

Jeg er fortsatt i sjokk. Kom nettopp hjem. Ble kjørt av Prableen sin far fra Sundvollen hotell.

Jeg er faktisk fortsatt i sjokk. Jeg klarer ikke å presse ut en eneste tåre. Jeg kan ikke tro det: I dag holdt jeg faktisk på å bli drept. Jaget og drept.

Hva skal jeg si? Den siste normale tanken jeg hadde i mitt hode var om studentorganiseringa i AUF. Jeg hadde nettopp vært på politisk verksted (for det er jo det vi driver med på utøya) - og var på vei opp til AUF-butikken der jeg egentlig hadde vakt.

En god kompis kom bort og opplyste meg om eksplosjonen som hadde funnet sted i Oslo. Sykt! Regjeringskvartalet og Youngstorget?! Selvfølgelig var det mange som ble bekymret.  Stemningen var mildt sagt ikke bra, mange trodde dette var utøyas verste øyeblikk i år, men så skjedde det mer. Jeg hadde klump i halsen. Den største noensinne.

Vi ble først innkalt til infomøte av ledelsen slik at alle fikk den samme (og riktige) informasjonen. Dette møtet var nyttig og gikk bra. De aller fleste fikk tak i sine familiemedlemmer i Oslo og fikk sjekket opp at alle var i live.

Jeg fikk ikke tak i noen i familien på veldig lenge! Når jeg endelig fikk bekreftelse om at tre av dem ikke var i Oslo, og den ene var på jobb langt unna sentrum - da kunne jeg puste. Virkelig. Jeg gikk tilbake til AUF-butikken.

Generalsekretæren Tonje Brenna kom bort og snakket med meg. Lurte på om jeg trengte noen å snakke med. Da hørte vi skudd nede fra bakken. Hvem faen er det som kødder nå da, tenkte vi? Hvem trodde at det faktisk ikke var kødd.

Plutselig ser jeg alle vaktgutta springe oppover og ba oss "gjemme oss", løpe inn i hovedbygget" osv. Jeg løp inn til utedoen like ved AUF-butikken. Skuddene nærmet seg. Jeg var veldig sikker på at dette var "spøk", men man kan jo aldri være sikker på noenting, det har dagen i dag bevist. De sekundene inne på den dassen var helt for jævlig. Sakte men sikkert klarte jeg å sette mobiltelefonen på lydløs og plasserte den oppi behåen slik at jeg ikke skulle miste den. Veska tok jeg av og la på gulvet. Når jeg endelig hørte stemmene til noen bekjente kom jeg ut.

Men det var jo ikke over. Vi måtte springe bak NATO-doen (som det heter) og nedover på hjørnet, altså til høyre for bryggen. Vi falt og snubla gjennom masse busker og svære steiner. Jeg fikk mange sår. Der var vi en del 15-20 personer, kanskje? Jeg var stressa. Matti holdt meg og beroliget meg.

Vi løp og løp. Det verste var når vi fikk vite: Han som skjøt, han var forkledd som en politimann. Fy faen.

Hvem skal vi stole på da? Hvis vi ringer politiet - så er det han fyren som kommer og sjekker eller?

Men vi prøvde å ringe politiet! De brukte faen lang tid. Så jeg ga telefonen min til munir og ba han oppdatere facebook om at alle med båt i denne fjorden må hjelpe oss.

Vi løp fram og tilbake når skuddene nærmet seg. Matti sa vi måtte svømme. Men hvordan skal jeg klare det, såå langt?

Trond Agnar dukket plutselig opp. Han sa flere hadde prøvd å svømme, men hadde svømt tilbake fordi det ble for kaldt, for langt, og vanskelig rett og slett. Men vet du hva? Jeg vil heller drukne enn å bli skutt. Sorry. Jeg tok av meg skjorta, og med oppfordring fra Matti startet jeg å svømme. Det ble tungt, så jeg måtte ta av meg buksen også. Driitkaldt.

Jeg svømte. Matti reddet meg. Han sa det riktige og han gjorde det riktige. Han fikk meg til å svømme - SÅ langt. Når vi hadde svømt et stykke sa Matti: "Kamzy, nå skal du ikke se tilbake. Du skal se rett fram på landssiden og tenke at det er målet ditt."

"Ok" - sa jeg. Vi hørte skudd hele tiden, og jeg er fortsatt overrasket over at jeg eller Matti ikke ble truffet.

(But, jeg fikk vite i etterkant at han stod der. Det var derfor Matti ba meg se rett fram. Han stod akkurat på det stedet vi nettopp hadde gjemt oss. Herregud! Og han hadde prøvd å skyte på oss. Vi ble jaget)

Men jeg svømte. Så kom det noen båter som skulle redde oss. Den ene båten kastet livredningsvester og måtte kjøre videre. Så kom den neste båten og hentet oss. Selv når vi hadde kommet opp i båten, så klarte jeg ikke å slappe av. Det var liksom ikke "yes, vi er reddet"- spirit. Han kan fortsatt treffe oss med maskingeværet sitt! Jeg satt meg umiddebart på gulvet i båten. Jeg følte meg ikke trygg. Ikke det i det hele tatt.

Noen av de lokale beboerne hjalp oss når vi var framme. De ga oss håndklær og kjørte oss til Esso-stasjonen der politiet og ambulansepersonalet ventet. Jeg var i sjokk. Fikk ikke presset fram en eneste tåre. Har det ikke gått opp for meg?

Suganthan kom bort til meg med mobilen min og var lei seg for at den ikke funket lenger. Kjære Suganthan, jeg er bare glad du er i live!

Anniken Huitfeldt ringte og snakket med meg. Jeg vet ikke hvem sin telefon det var, det var en jente som kom bort og sa at Anniken ville snakke. OG jeg spurte henne: "Hvorfor faen brukte politiet så lang tid?" Hun var enig i det. Og prøvde å berolige meg, og spurte hva som skjedde.

Det var en kjempeghyggelig jente som jobbet der som skaffet oss klær og varm drikke. Jeg fikk også ringt pappa. Er glad for at han håndterer slikt litt mer rolig - selv om han var sykt bekymret.

Også skulle vi videre. Alle skulle være på Sundvollen hotell. Der måtte vi registrere oss og samle oss.

Vi var en av de første som kom. Og så derfor den ene etter den andre komme... hylskrikende inn. Jeg forstår dem veldig godt. Jeg bare forstod ikke, og forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk en eneste tåre. Jeg vil ut av denne sjokktilstanden jeg fortsatt er i. Jeg vil ut herfra. Jeg satte på med Prableen og kom hjem til pappa som ventet på meg.

For jeg er fortsatt i sjokk. Hvem gjør noe sånt? Sprenger viktige bygninger i Oslo og dreper framtidens Arbeiderpartipolitikere som er på en sommerleir på Utøya. Hva galt har vi gjort?!

Den som tyr til vold, har gått tom for argumenter. Hvordan kunne han gjøre det han gjorde mot mine AUF-venner? Dette virker så surrealistisk. Jeg skjønner ikke. Jeg forstår ikke.

Anbefaler alle å se på Jens Stoltenbergs og Knut Storbergets pressekonferanse:

http://www.vgtv.no/#!id=42403

"Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet" - dette sier Jens Stoltenberg og jeg er veldig enig med han.

Men aller først går tankene mine ut til alle pårørende. Det er nå vi skal passe skikkelig på hverandre. Bidra- og løfte hverandre opp. Trøste hverandre. OG vise den varmeste delen vi mennesker har.

Men jeg er fortsatt i sjokk. Og det er årsaken til at jeg skriver dette notatet. Jeg orker ikke å si historien om og om igjen. Det var i korte trekk dette som skjedde. Hos meg. Men den frykten som var der hele tiden... Tror nok ikke jeg klarer å sette ord på det. Vi fikk også løpende høre hvem som ble skutt osv - det har jeg også utelatt å skrive om. Det er nedverdigende ovenfor de pårørende. De fortjener bedre.

Vi fortjener heller ikke å dø. Og det er også derfor jeg skriver dette notatet. Vi er bare vanlig ungdom. Vi driver med politikk. Vi vil gjøre verden til et bedre sted - I missed the part where WE became the bad guys.

Tenker på hver eneste en av dere som var på Utøya i dag

Jeg håper virkelig alle klarer seg. Dere fortjener bedre.

Det var viktig for meg å få dette ut. Det er viktig.